Årets julekort

Det var en mindre å hilse fra på årets julekort. 2013 ga også frafall av adressater.

Jeg har tidligere nevnt kirkens likheter mellom dåp og begravelse. Når jula nærmer seg, er det en annen likhet som trenger seg fram;

En salme om jordens skjønnhet og himmelens prakt. Anja brukte metaforen «Regnbuelandet», og hun var glad da hun tok farvel. Som en «pilgrim» fra allusjonen i den danske salmen «Deilig er jorden», som til norsk faktisk er oversatt med «Fager er jorda».

I opptakt til jula mistet barna også sine to gjenlevende oldeforeldre. Oldefar Ole døde 26. november, han var så vidt rundet 89 år. Oldemor Gudbjørg var fire år yngre, og fulgte etter 6. desember.

Det sistnevnte fikk jeg høre om mens jeg satt og bestilte julekort på nettet. Jeg var klar over at det måtte bli en noe spesiell tekst.

Det gjør vondt å forestille seg å få «slekters gang» så til de grader tett på seg. Ungenes mormor hadde mistet to foreldre og en datter i løpet av et halvår. Først da det stod klart, lot det seg gjøre å finne veien videre etter de to første linjene.

«Glede og sorg» måtte få kortere synonymer, et sterkere og et svakere. Så kom «Fager er jorda», og forsoningen mellom himmel og jord, utgang og inngang.

«Tider skal komme» og «henrulle», men i selve den bevegelsen er nå-punktene viktigst for oss mennesker. Tiden som har kommet, og som henruller her og nå.

Tida er «komen», på bokmål «kommen» (eller på dansk, om man vil). Altså tid som ikke er gangen. Tid som er blitt oss til del — med all sorg og glede den rommer. Vi plikter å ta vare på den, og ta vare på hverandre.

Jeg synder bevisst mot vårt «størst av alt». Kjærligheten er der allerede. Kan du se den?

Et nytt år kommer nå. Ta med deg våre beste ønsker for all tid som kommer.

Årets julegave

Den amerikanske multimediakunstneren Jeff Wilkie har fått et spesielt forhold til Anjas minne, og vi har fått et spesielt forhold til et av hans bilder.

Anja var veldig glad i sommerfugler. Hun visste hun skulle dø. Hun visste hun skulle til et annet sted. Hun kalte det «Regnbuelandet». Hun avtalte tidlig hvordan det siste blogginnlegget på anmest.blogspot.no skulle se ut. 

Vi googlet «rainbow butterfly», og trålte gjennom glorete bildefunn. Så googlet vi «butterfly rainbow», og der fant vi Jeffrey Michael Wilkies maleri med samme tittel på øverste hylle. Det var bare å laste ned og opp på bloggen.

www.jeffwilkie.com

Jeg ville sikre oss mot eventuelle krav, og sendte en mail til kunstneren og ba om tillatelse til å bruke bildet som illustrasjon til dette formålet. Han var rørt og beæret.

Det var lett å velge julegave til de nærmeste i år, altså Anjas nærmeste. Siden vi uansett behøvde flatpakkede gaver til reisen, var reproduksjoner av maleri perfekt gave til foreldre, søsken, bestevennene. Foreldre og en fadder skulle også få barnehage- og skolefoto av barna.

Jeff Wilkie

Jeff Wilkie måtte nok en gang uttrykke sin takknemlighet over å få være del av minnet om Anja. Han ville først gi oss muligheten til å reprodusere selv fra fil, men det ville i beste fall bli kjempedyrt. I stedet fikk jeg kvantumrabatt, og han fulgte meg tett opp om forsendelsesbetingelser, både hva kostnader og sikkerhet angår.

Mandag 18. november gikk pakken med FedEx fra Las Vegas med antatt ankomst på min dør påfølgende onsdag. Syv små og syv mellomstore reproduksjoner kom fram i flott passepartout, sammen med et håndskrevet kort fra Jeff Wilkie selv, som virkelig satte på plass at det ikke bare var tomme fraser om beærelse og takknemlighet.

I utgangspunktet kan Wilkies kunst fort dømmes til plakatkunst eller i beste fall popkunst, men det er dybder der som ikke hører hjemme på høyglanset rull. Du får en kontrast mellom spillet i bakgrunnen og de mer påklistrede sommerfuglene, en kollisjon mellom det fotografiske og det maleriske.

Butterfly Rainbow gir uansett et dypere inntrykk på oss. Det er blitt en del av Anja. Det er blitt et Anjas evangelium; om det som kommer etterpå. For oss heter maleriet først og fremst «Regnbuelandet».

Den første julen

Alle venter at den første jul uten kona, mamma, dattera, søstera, skal være spesielt ille. Jeg vet ikke hva det kommer an på.

Mindre enn en time atter at Anja døde, avtalte vi at vi skulle ta julefeiringen på Sandsøya. Det er her Anja og søskenene vokste opp hos fosterforeldre, som aldri har sluttet å være foreldre for de tre.

De har heller ikke tenkt til å slutte å være besteforeldre, og synes det er stor stas med fem barnebarn på besøk.

Nå er jeg og ungene her, og lillesøstera med sine to barn. Fosterforeldrenes egne sønner har vært innom i jula. Broren til Anja har hatt barnefri jul sammen med kona si i Steinkjer.

Med bestemor, bestefar, tre voksne og fem barn, blir det ikke plass til alle i samme hus. Vi fikk rorbua til disposisjon, mens Andreas fikk plass hos bestemor.

Tre rorbuer på rekke og rad på Mikkelholmen, vi bor i den nærmeste.

Juleferien ble booket to måneder i forveien. Fly til Ålesund. Tre netter på hotell med feiring av Andreas' femårsdag hos tante Laila med mormor på besøk. Så leiebil for turen og tilværelsen på Ytre Søre.

Det er forunderlig lite prat om savn. Bestemor har snakket litt med Andreas om at de savner «ho mamma». Andreas kan ikke snakke om at han savner henne uten å ta med Lille My i samme slengen, chihuahuaen vi har vært avlastningshjem for et par ganger. Den har det ikke vært tid til siden.

Utsikt til Sandshamn og besteforeldrenes nabolag.

Andreas viser mest at han savner pappaen sin. Han «vil ikke sove hos bestemor igjen», sier han. Han vil være med «i hytta». Han vil ikke snakkes til fornuft. Han har mange lange logiske rekker med argumenter for, men det går jo greit til slutt. Når han legger seg er det nattakos og hadetkos på en gang. Ikke noe «ses i morra», bortsett fra når vi har andre planer enn å komme tilbake til bestemor og bestefar igjen. Da vil han være med, og det skulle bare mangle.

Far sjøl har hatt «en gammeldags juleferie» til han å være; det betyr luftveisplager fra første til siste skolefridag. Det blir dessverre mye soving, men i denne situasjonen er det med avlastning. Hell i uhell.