Forunderlig glede

Det er rart å møte kjente jeg ikke har sett siden Anja levde. De møter meg med en mine som om noen nettopp har dødd.

Ferga går til blå himmel og umeldt sommervarme.

Det er ikke lett å møte noen som sørger, jeg forstår det. Det er også ikke lett å møte noen som er i ferd med å miste en av sine nærmeste til en unevnelig sykdom. Men Anja har ikke nettopp dødd. Det tok mange lange måneder.

Sorgen kom, varte og gikk. De siste få ukene av livet hennes var det ikke sorg igjen. Hun hadde også brukt opp all angst og utrygghet til det å skulle gjennomleve dødsøyeblikket. De siste timene. De siste dagene. All usikkerhet var byttet ut med visshet. Det har også vært stor trygghet for meg.

Jeg har sagt det før, og det er viktig å ha det med seg i det store bildet; Jeg ble tidlig ferdig med sorgen, men ikke for tidlig. Det ble i stedet tid til å legge til rette for dem Anja ville møte og snakke med de siste ukene, dagene, timene. Flere av dem har sikkert oppfattet meg som følelseskald.

Volda i umeldt solskinn.

Men både for meg og Anja fikk sorgen vike for en merkverdig glede, en hun deltok i selv. Hun ønsket meg mest mulig avlastning. Hun ønsket å snakke om tingene vi hadde avtalt, skulle avtale, epostene med hennes siste brev til de to store ungene. Fotoalbumene jeg skulle fullføre. Vi fant stor glede i roen rundt kommentarene på bloggen og Facebook. Jeg leste opp, og ho fortalte hvem de var.

Ho fikk ikke alt som ho ville på slutten. Jeg snakket med de andre om hva barna burde få slippe å være med på, og fikk gehør for det meste. Vi kom fram til opplegg som fungerte. Når Anja fikk vite det, var hun positiv til avgjørelsene. Det var tross alt hun som hadde snakket mest om at nå var tiden inne for at de skulle konsentrere seg om sine liv.

Når jeg møter hennes slektninger og venner på Sunnmøre, og andre steder, og lesere av hennes og min blogg, møter de meg som en enkemann i sorgen. Men sorgen er over. «Hvordan går det?»

Sandshamn i umeldt solskinn.

Jeg må forklare at det går forunderlig bra. Ikke bare bra, det er for meg, men forunderlig, som «for dem». At jeg har fått frihet, frihet til å leve, mens barna har fått tilbake pappaen sin. Etter mange års utilgjengelighet begynner jeg å få kontakt med mine venner igjen. Jeg kan nå omgås hennes venner og slektninger på mine premisser, på barnas. Ikke på kreftens.

Det var ikke bare Anjas ønske om å ta denne reisen. Det er en familietradisjon. Det er en glede. Det er fint å møte folk. Få fortalt at det er tid for glede, tid for å være sammen, tid for å ta vare på slektskap, familie og vennskap også vestafjells. Sorgen gir tapt for minner og bånd. Forunderlig.

Campingbil, campingbil!

Andreas har tatt et stort steg. Han velger ikke sykebil i lekebutikken.

Han har passert fire og et halvt års alder. Han er en glad gutt. Han er veldig flink til å være glad. Også når triste ting skjer. Også når han tenker på ting som er trist. Til og med når han snakker om savn. Han er også veldig flink til å leke.

Da mamma ble syk og måtte på sykehus i jula, fikk Andreas det store Lego Duplo-sykehuset. Også da mamma ble begravet var det på stuebordet i full størrelse.

Han var alltid opptatt av sykebiler i lekebutikken. «Sånn har mamma kjørt,» fortalte han alltid. Han lekte gjerne med politibiler og brannbiler også, men mest sykebiler. Også på besøk på sykehuset.

I dag fant han en stor campingbil vi bare ikke har plass til i bagasjen på turen gjennom halve landet. En hylle bort fant vi mindre biler. Der var det også en campingbil.

«Den kan du kjøpe,» sa pappa, «eller vil du heller ha sykebilen?»
Jeg tok den ned og trykket på lysene så den ga fra seg en akkurat passe svak men naturtro sirenelyd.

«Nei, campingbilen!»
«Helt sikker på at du ikke skal ha sykebilen?»
«Campingbil, campingbil!»
Gutten på bilferie hoppet glad og fornøyd og ville kjøpe den selv.

Jeg ga ham en 200-lapp, han gjorde forretningene sine og kom tilbake med 100, kvitteringen og et glederikt spørsmål om å få bære bilen selv, uten pose, uten å pakke den opp.

Over alt vi gikk viste Andreas fram «Se hva jeg har kjøpt, helt selv» til alle vi traff over disk. Storesøster kalte det bobil, det skulle ho ikke ha gjort. Makan til fornærmet minstebror, det var «campingbil, campingbil!».

Men den største begivenheten for pappa var at vesleguten ikke ville ha sykebilen.

Klisjéen som forsvant

«Vi har henne med oss.» Slike talemåter har alltid vært meningsløse for meg. Nå har det fått innhold.

Det er som å høre Anja. 12-åringen kjefter om bruk av penger på klær. Det er som å ha henne med seg. Nå er dette en mer selektiv utgave av kritikeren. Uansett hvor mye rett jeg har i at minsten har vokst fra alt sommertøyet. Han selv vil ikke ha klær, men gjerne pengebruk.

14-åringen har plutselig begynt med de kreative hobbyene Anja holdt på med. Det er langt til strikketøyet, men det dukker plutselig opp små malerier, dekorasjoner på klesplagg, smykker.

Og fireåringen? Han tar tyngste børa. Når pappa ikke står opp om morran, kjefter han på meg, maser og rugger på meg, trekker av dyna. Han har lært det av mamma.

Men jeg, hva med meg. Jeg er mer enn én person nå. Ofte tenker jeg på hva Anja ville gjort og hvordan, hva hun ville sagt. Kanskje jeg er blitt mer omtenksom, om det er det man blir av å tenke seg om en gang ekstra, men det er ikke det at jeg tenker meg om, jeg tenker oss om.

To hoder tenker bedre enn ett, og jeg har jo henne med meg. Har lært mye av henne, både hva hun er smartere på, og hva jeg selv er best til å vurdere og avgjøre. Jeg har jo også kjent henne gjennom store deler av utdanningen hennes og vært hennes sparringspartner i fagene hennes.

Men på det personlige plan, når jeg snakker med barn og voksne, privat og i offisielle ærend, det er noe nytt. Når det gjelder barn og familie, hennes venner og kjente, er det på en måte som at jeg representerer henne. Det fungerer.

Det er ikke en innholdsløs klisjé. Det har faktisk substans. Det er en ressurs. En glede. Noe mer enn én selv. Man vokser som menneske på en måte som gjør en både mer selvbevisst og mer sosialt bevisst enn før.