Campingbil, campingbil!

Andreas har tatt et stort steg. Han velger ikke sykebil i lekebutikken.

Han har passert fire og et halvt års alder. Han er en glad gutt. Han er veldig flink til å være glad. Også når triste ting skjer. Også når han tenker på ting som er trist. Til og med når han snakker om savn. Han er også veldig flink til å leke.

Da mamma ble syk og måtte på sykehus i jula, fikk Andreas det store Lego Duplo-sykehuset. Også da mamma ble begravet var det på stuebordet i full størrelse.

Han var alltid opptatt av sykebiler i lekebutikken. «Sånn har mamma kjørt,» fortalte han alltid. Han lekte gjerne med politibiler og brannbiler også, men mest sykebiler. Også på besøk på sykehuset.

I dag fant han en stor campingbil vi bare ikke har plass til i bagasjen på turen gjennom halve landet. En hylle bort fant vi mindre biler. Der var det også en campingbil.

«Den kan du kjøpe,» sa pappa, «eller vil du heller ha sykebilen?»
Jeg tok den ned og trykket på lysene så den ga fra seg en akkurat passe svak men naturtro sirenelyd.

«Nei, campingbilen!»
«Helt sikker på at du ikke skal ha sykebilen?»
«Campingbil, campingbil!»
Gutten på bilferie hoppet glad og fornøyd og ville kjøpe den selv.

Jeg ga ham en 200-lapp, han gjorde forretningene sine og kom tilbake med 100, kvitteringen og et glederikt spørsmål om å få bære bilen selv, uten pose, uten å pakke den opp.

Over alt vi gikk viste Andreas fram «Se hva jeg har kjøpt, helt selv» til alle vi traff over disk. Storesøster kalte det bobil, det skulle ho ikke ha gjort. Makan til fornærmet minstebror, det var «campingbil, campingbil!».

Men den største begivenheten for pappa var at vesleguten ikke ville ha sykebilen.