Anja på aftenposteninnsikt.no

Reportasjen med Aftenposten innsikts intervju med Anja i ligger ute på web.

Jeg skrev om Aftenposten Innsikt med intervjuet med Anja da bladet kom i handelen 4. september 2013. 

Bloggposten finner du på http://jonarnes.blogspot.no/2013/09/endelig-er-den-her.html.

Jeg fikk dessverre ikke meddelt dere om da reportasjen ble lagt ut på bladets nettsider to måneder senere.

Den ligger fremdeles ute, og du finner den på http://www.aftenposteninnsikt.no/nummer-8-september/oppdrag-d%C3%B8dens-rammer. 

Singel eller album

Jeg har ventet helt til i dag med å forandre på det som har stått «om meg» på min Facebook-profil.

Hva skal man egentlig kalle min sivilstatus? Jeg har følt meg som det motsatte av singel, nærmere bestemt album. Jeg har vært album-minded mens andre har vært one track-minded. Men hva skal man si når forloveden går i oppløsning? Annet enn at vi skal gifte oss før det er for sent, men at utsiktene ellers er ikke akkurat verdt en eksisterende sivilstatus-betegnelse. Det er ikke noen status, det er en prosess, og den går nedenom, ser det ut til. Mange tviholder til singel-stempelet selv om de i det sivile har familie, som alenefar eller alenemor, det er på en måte skjelsord på Facebook. Derfor vil jeg gjerne foreslå "album". Det er ganske dekkende. Ikke minst for at en har mer i bagasjen enn jång fri ænd singel. Et album. Med gamle feriebilder. Musikk for bryllup og begravelser. Unger som snart nok skal ut i den store verden, vekk fra foreldrenes formanende åk. Album. Om jeg så blir "singel", må jeg da sverge til singelkulturen? Det er albumet som er min kultur. Hiten, den litt ukjente godlåta, de søte små låtene som fyller opp, en og annen møkkalåt som en er nødt til å ta med på kjøpet.

Årets julekort

Det var en mindre å hilse fra på årets julekort. 2013 ga også frafall av adressater.

Jeg har tidligere nevnt kirkens likheter mellom dåp og begravelse. Når jula nærmer seg, er det en annen likhet som trenger seg fram;

En salme om jordens skjønnhet og himmelens prakt. Anja brukte metaforen «Regnbuelandet», og hun var glad da hun tok farvel. Som en «pilgrim» fra allusjonen i den danske salmen «Deilig er jorden», som til norsk faktisk er oversatt med «Fager er jorda».

I opptakt til jula mistet barna også sine to gjenlevende oldeforeldre. Oldefar Ole døde 26. november, han var så vidt rundet 89 år. Oldemor Gudbjørg var fire år yngre, og fulgte etter 6. desember.

Det sistnevnte fikk jeg høre om mens jeg satt og bestilte julekort på nettet. Jeg var klar over at det måtte bli en noe spesiell tekst.

Det gjør vondt å forestille seg å få «slekters gang» så til de grader tett på seg. Ungenes mormor hadde mistet to foreldre og en datter i løpet av et halvår. Først da det stod klart, lot det seg gjøre å finne veien videre etter de to første linjene.

«Glede og sorg» måtte få kortere synonymer, et sterkere og et svakere. Så kom «Fager er jorda», og forsoningen mellom himmel og jord, utgang og inngang.

«Tider skal komme» og «henrulle», men i selve den bevegelsen er nå-punktene viktigst for oss mennesker. Tiden som har kommet, og som henruller her og nå.

Tida er «komen», på bokmål «kommen» (eller på dansk, om man vil). Altså tid som ikke er gangen. Tid som er blitt oss til del — med all sorg og glede den rommer. Vi plikter å ta vare på den, og ta vare på hverandre.

Jeg synder bevisst mot vårt «størst av alt». Kjærligheten er der allerede. Kan du se den?

Et nytt år kommer nå. Ta med deg våre beste ønsker for all tid som kommer.

Årets julegave

Den amerikanske multimediakunstneren Jeff Wilkie har fått et spesielt forhold til Anjas minne, og vi har fått et spesielt forhold til et av hans bilder.

Anja var veldig glad i sommerfugler. Hun visste hun skulle dø. Hun visste hun skulle til et annet sted. Hun kalte det «Regnbuelandet». Hun avtalte tidlig hvordan det siste blogginnlegget på anmest.blogspot.no skulle se ut. 

Vi googlet «rainbow butterfly», og trålte gjennom glorete bildefunn. Så googlet vi «butterfly rainbow», og der fant vi Jeffrey Michael Wilkies maleri med samme tittel på øverste hylle. Det var bare å laste ned og opp på bloggen.

www.jeffwilkie.com

Jeg ville sikre oss mot eventuelle krav, og sendte en mail til kunstneren og ba om tillatelse til å bruke bildet som illustrasjon til dette formålet. Han var rørt og beæret.

Det var lett å velge julegave til de nærmeste i år, altså Anjas nærmeste. Siden vi uansett behøvde flatpakkede gaver til reisen, var reproduksjoner av maleri perfekt gave til foreldre, søsken, bestevennene. Foreldre og en fadder skulle også få barnehage- og skolefoto av barna.

Jeff Wilkie

Jeff Wilkie måtte nok en gang uttrykke sin takknemlighet over å få være del av minnet om Anja. Han ville først gi oss muligheten til å reprodusere selv fra fil, men det ville i beste fall bli kjempedyrt. I stedet fikk jeg kvantumrabatt, og han fulgte meg tett opp om forsendelsesbetingelser, både hva kostnader og sikkerhet angår.

Mandag 18. november gikk pakken med FedEx fra Las Vegas med antatt ankomst på min dør påfølgende onsdag. Syv små og syv mellomstore reproduksjoner kom fram i flott passepartout, sammen med et håndskrevet kort fra Jeff Wilkie selv, som virkelig satte på plass at det ikke bare var tomme fraser om beærelse og takknemlighet.

I utgangspunktet kan Wilkies kunst fort dømmes til plakatkunst eller i beste fall popkunst, men det er dybder der som ikke hører hjemme på høyglanset rull. Du får en kontrast mellom spillet i bakgrunnen og de mer påklistrede sommerfuglene, en kollisjon mellom det fotografiske og det maleriske.

Butterfly Rainbow gir uansett et dypere inntrykk på oss. Det er blitt en del av Anja. Det er blitt et Anjas evangelium; om det som kommer etterpå. For oss heter maleriet først og fremst «Regnbuelandet».

Den første julen

Alle venter at den første jul uten kona, mamma, dattera, søstera, skal være spesielt ille. Jeg vet ikke hva det kommer an på.

Mindre enn en time atter at Anja døde, avtalte vi at vi skulle ta julefeiringen på Sandsøya. Det er her Anja og søskenene vokste opp hos fosterforeldre, som aldri har sluttet å være foreldre for de tre.

De har heller ikke tenkt til å slutte å være besteforeldre, og synes det er stor stas med fem barnebarn på besøk.

Nå er jeg og ungene her, og lillesøstera med sine to barn. Fosterforeldrenes egne sønner har vært innom i jula. Broren til Anja har hatt barnefri jul sammen med kona si i Steinkjer.

Med bestemor, bestefar, tre voksne og fem barn, blir det ikke plass til alle i samme hus. Vi fikk rorbua til disposisjon, mens Andreas fikk plass hos bestemor.

Tre rorbuer på rekke og rad på Mikkelholmen, vi bor i den nærmeste.

Juleferien ble booket to måneder i forveien. Fly til Ålesund. Tre netter på hotell med feiring av Andreas' femårsdag hos tante Laila med mormor på besøk. Så leiebil for turen og tilværelsen på Ytre Søre.

Det er forunderlig lite prat om savn. Bestemor har snakket litt med Andreas om at de savner «ho mamma». Andreas kan ikke snakke om at han savner henne uten å ta med Lille My i samme slengen, chihuahuaen vi har vært avlastningshjem for et par ganger. Den har det ikke vært tid til siden.

Utsikt til Sandshamn og besteforeldrenes nabolag.

Andreas viser mest at han savner pappaen sin. Han «vil ikke sove hos bestemor igjen», sier han. Han vil være med «i hytta». Han vil ikke snakkes til fornuft. Han har mange lange logiske rekker med argumenter for, men det går jo greit til slutt. Når han legger seg er det nattakos og hadetkos på en gang. Ikke noe «ses i morra», bortsett fra når vi har andre planer enn å komme tilbake til bestemor og bestefar igjen. Da vil han være med, og det skulle bare mangle.

Far sjøl har hatt «en gammeldags juleferie» til han å være; det betyr luftveisplager fra første til siste skolefridag. Det blir dessverre mye soving, men i denne situasjonen er det med avlastning. Hell i uhell. 

«Endelig er den her»

Mange av dere har lest at Anja ble intervjuet og fotografert av magasinet Aftenposten innsikt. Nå er bladet i handelen.

Anja er en av flere som er intervjuet i hovedoppslaget i septembernummeret av Aftenposten innsikt. 

Under seksjonen «viten» tar magasinet opp «thanatologi», vitenskapen om døden. Overskriften lyder «Oppdrag Dødens rammer.» og gjør beslag på ti av bladets i alt 108 sider.

Blant de intervjuede finner vi foruten den unge dødssyke (Anja, 37) også en eldre dødssyk (88), en thanatolog, lege, prest og sjefssykepleieren ved Hospice Lovisenberg.

Anja ble intervjuet  på forsommeren, og ble forespeilet at saken skulle få plass i julinummeret. Da det ble utsatt, fikk hun i stedet lese en utskrift av oppslaget.

Bladet kom ut i går, onsdag 4. september, og kommer til å være i salg i fire uker. Det er i salg overalt hvor aviser og blader selges.

Jeg gleder meg også til å lese hva som skjuler seg bak forsideoppslagene «Rollebytte: Portugisere til tjeneste i Angola» og «De Grønnes «fete» tyske storesøster» og «Alkoholens dødelige grep på Russland» og ««Motor City» på felgen: Derfor gikk Detroit konkurs».

Forunderlig glede

Det er rart å møte kjente jeg ikke har sett siden Anja levde. De møter meg med en mine som om noen nettopp har dødd.

Ferga går til blå himmel og umeldt sommervarme.

Det er ikke lett å møte noen som sørger, jeg forstår det. Det er også ikke lett å møte noen som er i ferd med å miste en av sine nærmeste til en unevnelig sykdom. Men Anja har ikke nettopp dødd. Det tok mange lange måneder.

Sorgen kom, varte og gikk. De siste få ukene av livet hennes var det ikke sorg igjen. Hun hadde også brukt opp all angst og utrygghet til det å skulle gjennomleve dødsøyeblikket. De siste timene. De siste dagene. All usikkerhet var byttet ut med visshet. Det har også vært stor trygghet for meg.

Jeg har sagt det før, og det er viktig å ha det med seg i det store bildet; Jeg ble tidlig ferdig med sorgen, men ikke for tidlig. Det ble i stedet tid til å legge til rette for dem Anja ville møte og snakke med de siste ukene, dagene, timene. Flere av dem har sikkert oppfattet meg som følelseskald.

Volda i umeldt solskinn.

Men både for meg og Anja fikk sorgen vike for en merkverdig glede, en hun deltok i selv. Hun ønsket meg mest mulig avlastning. Hun ønsket å snakke om tingene vi hadde avtalt, skulle avtale, epostene med hennes siste brev til de to store ungene. Fotoalbumene jeg skulle fullføre. Vi fant stor glede i roen rundt kommentarene på bloggen og Facebook. Jeg leste opp, og ho fortalte hvem de var.

Ho fikk ikke alt som ho ville på slutten. Jeg snakket med de andre om hva barna burde få slippe å være med på, og fikk gehør for det meste. Vi kom fram til opplegg som fungerte. Når Anja fikk vite det, var hun positiv til avgjørelsene. Det var tross alt hun som hadde snakket mest om at nå var tiden inne for at de skulle konsentrere seg om sine liv.

Når jeg møter hennes slektninger og venner på Sunnmøre, og andre steder, og lesere av hennes og min blogg, møter de meg som en enkemann i sorgen. Men sorgen er over. «Hvordan går det?»

Sandshamn i umeldt solskinn.

Jeg må forklare at det går forunderlig bra. Ikke bare bra, det er for meg, men forunderlig, som «for dem». At jeg har fått frihet, frihet til å leve, mens barna har fått tilbake pappaen sin. Etter mange års utilgjengelighet begynner jeg å få kontakt med mine venner igjen. Jeg kan nå omgås hennes venner og slektninger på mine premisser, på barnas. Ikke på kreftens.

Det var ikke bare Anjas ønske om å ta denne reisen. Det er en familietradisjon. Det er en glede. Det er fint å møte folk. Få fortalt at det er tid for glede, tid for å være sammen, tid for å ta vare på slektskap, familie og vennskap også vestafjells. Sorgen gir tapt for minner og bånd. Forunderlig.