«Nå har jeg bare deg, pappa»

Det tok en uke før fireåringen snakket om mamma. Gjett om gutten har fulgt med i timen.

Jeg har hatt mye hjelp med ungene. Den morgenen Anja døde, fikk alle tre hilse på henne. Andreas turte ikke. Det ble med at han strøk henne flyktig på den friske hånda.

Fire og et halvt år, han har ikke det nære forhold til sin mor. Hun har vært syk hele tiden, først bekkenløsning, så kreft. Hun tok seg mest av han i barselåret, men han har hatt noen uhell med skadene hennes, og var skremt og forsiktig.

Andreas var alltid glad da han klarte å sitte inntil mamma og ha det gøy. Han var alltid forsiktig når han skulle kose henne. Oftest var han så reservert at det var trist.

Da mamma døde var barna på vei til farmor. Andreas virket glad og fornøyd. Han spurte ikke etter mamma da han kom hjem. Før begravelsen brøt han isen.

«Jeg savner mamma, jeg.»
Det kom som ut av det blå. Han skulle legge seg, og ville høre på lydbok. Da den var slutt, ville han ikke ligge i senga si. Han ville ligge i pappa sin seng. Han ville att pappa ikke skulle gå.

«Jeg vil prate,» sa han. Så ble det stille en liten stund, før han begynte å snakke om mamma, om savnet, om spørsmålene han hadde satt seg fore.

«Jeg synes det er trist at mamma er syk.»
«Hun er ikke syk lenger. Hun ble så syk at kroppen hennes ikke virker lenger, så nå er hun…»
Jeg trekker på det så lenge at han fyller ut selv.
«Død.»
«Ja.»

«Mamma ligger i ei kiste, ikke sant, som skal graves ned i jorda?»
«Det er bare kroppen hennes. Mamma har ikke bruk for den lenger. Tankene hennes er et annet sted.»
«Ja, i regnbuelandet!»

Han snur seg mot meg, og tar rundt meg med begge sine små armer, forsiktig, for han vet at han er sterk. Sterk og snill. Han gir meg en kos, og sier med trøstende stemme.
«Nå har jeg bare deg, pappa.»

Jeg sier meg ikke umiddelbart enig, og ramser opp søsken og naboer og tanter og onkler og besteforeldre og andre som er glad i han, og som han er glad i. Han sier seg enig med litt betingelser i røsten.

Det er stille en stund igjen.
«Pappa?»
Dette har han fundert på med en svært høyt utviklet sans for logikk, han overfører andres erfaringer analogt til sine egne etter å ha vært med farmor en tur på grava til oldeforeldre Andreas ikke har truffet.

«Får mamma sånn fin sten som vi kan rydde og pynte med blomster?»
«På kirkegården der kista hennes graves ned, mener du?»
«Ja, for det vil jeg, som jeg kan besøke ofte.»

Han er fremdeles fire og et halvt år gammel. Stemmeleiet er stødig, viser en holdning jeg bare kan beskrive som «liketil». Jeg må spørre meg selv om det er hans behov for å snakke om mamma, eller om han føler det er jeg som har behov for at han snakker med meg om henne.

Noe av det samme gjentok seg tre kvelder på rad. Det startet med «Jeg savner mamma, jeg», og sluttet med «Nå har jeg bare deg, pappa».

Til slutt måtte jeg bli streng og be ham sove i sin egen seng. Nå er det prosjekt hverdag som står for tur; å få ungene til å legge seg tidligere på kveldene. Men først skal vi til Vestlandet de siste to ukene før skolestart.