mandag 15. juli 2013

Anjas siste time

Anja var ikke redd da hun døde. Hun fikk vondt en stund like før, men alt som skjedde var forståelig. Også for henne. Mest av alt var hennes aller siste time som et eventyr. 

Det er nesten umulig å forklare hvordan det skjedde. Anja snakket så rolig og liketil, som til et barn. Eller som om hun var et barn. Jeg er ikke helt sikker.

Det var ti utsagn, og jeg tenker umiddelbart på Les Sept Dernière Paroles De Notre Rédempteur Sur La Croix, (ikke minst Haydns musikk til påskeaftenmessen i Cadiz 1787, se innfelt video).

Jeg hadde sovet en stund. Anja hadde sovet. Jeg ble vekket fra min skjemmende snorking av noen som ble avbrutt av en ordre fra sengen.

«Jon Arne, kom hit, kom her.»
Det var Anja som ropte med stødig stemme.

«Nå skal jeg dø.»
Alle stusset på denne beskjeden. Likefram og lys i stemmen med klar og tydelig klang. Klokka var fem over tolv.

«Kom hit alle sammen!»
Nå var det ikke lenger noen som nølte. De fleste stod på hennes «friske» side.

«Hvor er Hannah og Simen, hvor er ungene?»
Hun vendte hodet halvveis mot meg, og jeg forklarte at siden de hadde fått en så fin prat med henne om morgenen, var deres egne ting det viktigste for dem nå, slik at de kunne huske mamma som ho var i live.

«Å-ja.»
Det låt fornøyd, og hun stusset ikke mer på det. Ble stille en stund.

«Hold meg da!»
Hun sa det kjærlig og utålmodig på en gang.

«Nå skal jeg dø.»
Hun gjentok det på samme klare, likeframme måten. Det ble igjen stille, og søsteren hennes brøt stillheten med talemåten vi alle hadde for oss; «Så du føler på deg at det er nå det skjer?»

«Hysj-hysj.»
Anja tok en finger på den friske armen opp mot munnen, men nådde ikke helt opp. Hun ble liggende som om hun måtte samle krefter. Jeg husker ikke om ho sa noen av navnene våre før:

«Jeg elsker dere.»
Jeg bøyde meg over henne, kysset pannen hennes og sa «vi elsker deg også, du skal ikke være redd».

«Nå skal jeg til regnbuelandet.»
Hun sukket det, fortsatt like klart. Jeg hvisket noe om at vi ses igjen, at ho måtte ha det fint så lenge.

Etter en stund hogg smerten i som sirkulasjonen trakk seg tilbake fra beina hennes. Hun måtte få ekstra smertestillende og beroligende, men det tok tid. Hun sa vi måtte bevege på bena hennes. 

Jeg og hennes nye bestevenninne, kokka på Hospice Lovisenberg ga henne manuell terapi på begge beina. Det var først da det var klart at hun hadde rett fem over tolv. Det var tydelig å se. Også armene begynte å bære preg av at kroppen bare klarte å forsyne hodet med oksygen.

Anja fikk til slutt sprøytene. De hjalp en liten stund. Så utåndet hun fem over ett. Det var en nær og selsom opplevelse for alle oss som var til stede. Både på godt og vondt — i fortåelsen både på godt, og på godt og vondt av vondt.

Det har gjort godt. Vært til trøst. Hun har hatt det verre før. Og får det aldri vondt igjen. Det var en gang.


7 kommentarer:

  1. Så vakkert! Fred over minnet .

    SvarSlett
  2. ♡♡♡

    Så vakkert, Jon *Snufseogtørketårer*

    Fru L♡♡♡

    SvarSlett
  3. Du er en mester med ord, og jeg tenker det ligger mye trøst i å kunne sette så vakkert ord på denne prosessen.
    Takk for at du fortsatt lar oss få del av dette!
    "Walk in Beauty" er ordene som faller meg inn, og jeg ønsker at alle døende og pårørende skulle hatt en like fredfull og god opplevelse av døden som en venn.

    SvarSlett
  4. Så fint, så vakkert, så enkelt, og sikkert likevel så tungt <3

    SvarSlett
  5. <3 <3 <3 flott å høre opplevelsene deres Jon, modig og vakkert <3

    SvarSlett