Det
er rart å møte kjente jeg ikke har sett siden Anja levde. De møter meg med en
mine som om noen nettopp har dødd.
Ferga går til blå himmel og umeldt sommervarme. |
Det er ikke lett å møte noen som sørger, jeg forstår det.
Det er også ikke lett å møte noen som er i ferd med å miste en av sine nærmeste
til en unevnelig sykdom. Men Anja har ikke nettopp dødd. Det tok mange lange
måneder.
Sorgen kom, varte og gikk. De siste få ukene av livet
hennes var det ikke sorg igjen. Hun hadde også brukt opp all angst og utrygghet
til det å skulle gjennomleve dødsøyeblikket. De siste timene. De siste dagene.
All usikkerhet var byttet ut med visshet. Det har også vært stor trygghet for
meg.
Jeg har sagt det før, og det er viktig å ha det med
seg i det store bildet; Jeg ble tidlig ferdig med sorgen, men ikke for tidlig.
Det ble i stedet tid til å legge til rette for dem Anja ville møte og snakke
med de siste ukene, dagene, timene. Flere av dem har sikkert oppfattet meg som
følelseskald.
Volda i umeldt solskinn. |
Men både for meg og Anja fikk sorgen vike for en
merkverdig glede, en hun deltok i selv. Hun ønsket meg mest mulig avlastning.
Hun ønsket å snakke om tingene vi hadde avtalt, skulle avtale, epostene med
hennes siste brev til de to store ungene. Fotoalbumene jeg skulle fullføre. Vi
fant stor glede i roen rundt kommentarene på bloggen og Facebook. Jeg leste
opp, og ho fortalte hvem de var.
Ho fikk ikke alt som ho ville på slutten. Jeg
snakket med de andre om hva barna burde få slippe å være med på, og fikk gehør
for det meste. Vi kom fram til opplegg som fungerte. Når Anja fikk vite det,
var hun positiv til avgjørelsene. Det var tross alt hun som hadde snakket mest
om at nå var tiden inne for at de skulle konsentrere seg om sine liv.
Når jeg møter hennes slektninger og venner på
Sunnmøre, og andre steder, og lesere av hennes og min blogg, møter de meg som
en enkemann i sorgen. Men sorgen er over. «Hvordan går det?»
Sandshamn i umeldt solskinn. |
Jeg må forklare at det går forunderlig bra. Ikke bare bra,
det er for meg, men forunderlig, som «for dem». At jeg har fått frihet, frihet
til å leve, mens barna har fått tilbake pappaen sin. Etter mange års
utilgjengelighet begynner jeg å få kontakt med mine venner igjen. Jeg kan nå
omgås hennes venner og slektninger på mine premisser, på barnas. Ikke på
kreftens.
Det var ikke bare Anjas ønske om å ta denne
reisen. Det er en familietradisjon. Det er en glede. Det er fint å møte folk.
Få fortalt at det er tid for glede, tid for å være sammen, tid for å ta vare på
slektskap, familie og vennskap også vestafjells. Sorgen gir tapt for minner og
bånd. Forunderlig.
Hei! Jeg er i samme situasjon som Anja var,men dog ikke så langt kommet...mine dager er fremdeles gode...godt å lese at dere har kommet så langt...min store sorg er jo det jeg vet at jeg vet hvilken sorg jeg vil påføre mine nærmeste...både når det gjelder den vanskelige siste tiden og det å forlate familien min...mitt store lodd her i livet var å gi barna mine alt det jeg ikke fikk i min barndom,så det å svikte på akkurat det området er tungt for meg...selv om jeg vet at jeg ikke kan lastes for det...jeg sliter også med å vite når det er riktig å informere også de to minste som er 11.5 og 13 år om at mamma kommer til å dø alt for tidlig... Til slutt vil jeg si at det er godt å lese at dere har kommet så langt. Jeg blir møtt litt med den samme holdningen som dere gjør nå,mens jeg fremdeles lever...mange har tydelig vanskelig for å tro at man faktisk kan snakke om andre ting enn sykdommen og døden...for det er faktisk et emne som ikke interresserer meg så mye...
SvarSlettAlt er individuelt, men ungene har vært fantastiske. De var et år yngre enn dine da de fikk vite. Pluss at vi altså har fireåringen, han er en helt annen historie, også fantastisk.
SlettHar du lest denne? http://anmest.blogspot.no/2011/10/na-vil-jeg-ikke-ha-flere-darlige.html
Ho var også veldig lei av å måtte forklare seg for folk som trodde at ho ikke orket å ha besøk. Det var mange av hennes venner som ringte meg på mobilen for å spørre uten at ho skulle vite. De fikk jo sjokk da jeg kunne fortelle at besøk var det beste hun kunne få. I mars blogget hun om det selv:
http://anmest.blogspot.no/2013/03/13.html
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om at det nå er tid for å leite fram glede, gamle venner og et godt liv. Mykje sorgarbeid er gjort på førehand når utgangen blir slik som i Anja`s tilfelle. Forunderleg - ja eg syns også det var det - at eg var så klar for å leve eit "normalt" liv så snart etter å ha fylgt min mann gjennom den siste reisa. Godt både for deg og ungane
SvarSlett