Årets julekort

Det var en mindre å hilse fra på årets julekort. 2013 ga også frafall av adressater.

Jeg har tidligere nevnt kirkens likheter mellom dåp og begravelse. Når jula nærmer seg, er det en annen likhet som trenger seg fram;

En salme om jordens skjønnhet og himmelens prakt. Anja brukte metaforen «Regnbuelandet», og hun var glad da hun tok farvel. Som en «pilgrim» fra allusjonen i den danske salmen «Deilig er jorden», som til norsk faktisk er oversatt med «Fager er jorda».

I opptakt til jula mistet barna også sine to gjenlevende oldeforeldre. Oldefar Ole døde 26. november, han var så vidt rundet 89 år. Oldemor Gudbjørg var fire år yngre, og fulgte etter 6. desember.

Det sistnevnte fikk jeg høre om mens jeg satt og bestilte julekort på nettet. Jeg var klar over at det måtte bli en noe spesiell tekst.

Det gjør vondt å forestille seg å få «slekters gang» så til de grader tett på seg. Ungenes mormor hadde mistet to foreldre og en datter i løpet av et halvår. Først da det stod klart, lot det seg gjøre å finne veien videre etter de to første linjene.

«Glede og sorg» måtte få kortere synonymer, et sterkere og et svakere. Så kom «Fager er jorda», og forsoningen mellom himmel og jord, utgang og inngang.

«Tider skal komme» og «henrulle», men i selve den bevegelsen er nå-punktene viktigst for oss mennesker. Tiden som har kommet, og som henruller her og nå.

Tida er «komen», på bokmål «kommen» (eller på dansk, om man vil). Altså tid som ikke er gangen. Tid som er blitt oss til del — med all sorg og glede den rommer. Vi plikter å ta vare på den, og ta vare på hverandre.

Jeg synder bevisst mot vårt «størst av alt». Kjærligheten er der allerede. Kan du se den?

Et nytt år kommer nå. Ta med deg våre beste ønsker for all tid som kommer.

Årets julegave

Den amerikanske multimediakunstneren Jeff Wilkie har fått et spesielt forhold til Anjas minne, og vi har fått et spesielt forhold til et av hans bilder.

Anja var veldig glad i sommerfugler. Hun visste hun skulle dø. Hun visste hun skulle til et annet sted. Hun kalte det «Regnbuelandet». Hun avtalte tidlig hvordan det siste blogginnlegget på anmest.blogspot.no skulle se ut. 

Vi googlet «rainbow butterfly», og trålte gjennom glorete bildefunn. Så googlet vi «butterfly rainbow», og der fant vi Jeffrey Michael Wilkies maleri med samme tittel på øverste hylle. Det var bare å laste ned og opp på bloggen.

www.jeffwilkie.com

Jeg ville sikre oss mot eventuelle krav, og sendte en mail til kunstneren og ba om tillatelse til å bruke bildet som illustrasjon til dette formålet. Han var rørt og beæret.

Det var lett å velge julegave til de nærmeste i år, altså Anjas nærmeste. Siden vi uansett behøvde flatpakkede gaver til reisen, var reproduksjoner av maleri perfekt gave til foreldre, søsken, bestevennene. Foreldre og en fadder skulle også få barnehage- og skolefoto av barna.

Jeff Wilkie

Jeff Wilkie måtte nok en gang uttrykke sin takknemlighet over å få være del av minnet om Anja. Han ville først gi oss muligheten til å reprodusere selv fra fil, men det ville i beste fall bli kjempedyrt. I stedet fikk jeg kvantumrabatt, og han fulgte meg tett opp om forsendelsesbetingelser, både hva kostnader og sikkerhet angår.

Mandag 18. november gikk pakken med FedEx fra Las Vegas med antatt ankomst på min dør påfølgende onsdag. Syv små og syv mellomstore reproduksjoner kom fram i flott passepartout, sammen med et håndskrevet kort fra Jeff Wilkie selv, som virkelig satte på plass at det ikke bare var tomme fraser om beærelse og takknemlighet.

I utgangspunktet kan Wilkies kunst fort dømmes til plakatkunst eller i beste fall popkunst, men det er dybder der som ikke hører hjemme på høyglanset rull. Du får en kontrast mellom spillet i bakgrunnen og de mer påklistrede sommerfuglene, en kollisjon mellom det fotografiske og det maleriske.

Butterfly Rainbow gir uansett et dypere inntrykk på oss. Det er blitt en del av Anja. Det er blitt et Anjas evangelium; om det som kommer etterpå. For oss heter maleriet først og fremst «Regnbuelandet».

Den første julen

Alle venter at den første jul uten kona, mamma, dattera, søstera, skal være spesielt ille. Jeg vet ikke hva det kommer an på.

Mindre enn en time atter at Anja døde, avtalte vi at vi skulle ta julefeiringen på Sandsøya. Det er her Anja og søskenene vokste opp hos fosterforeldre, som aldri har sluttet å være foreldre for de tre.

De har heller ikke tenkt til å slutte å være besteforeldre, og synes det er stor stas med fem barnebarn på besøk.

Nå er jeg og ungene her, og lillesøstera med sine to barn. Fosterforeldrenes egne sønner har vært innom i jula. Broren til Anja har hatt barnefri jul sammen med kona si i Steinkjer.

Med bestemor, bestefar, tre voksne og fem barn, blir det ikke plass til alle i samme hus. Vi fikk rorbua til disposisjon, mens Andreas fikk plass hos bestemor.

Tre rorbuer på rekke og rad på Mikkelholmen, vi bor i den nærmeste.

Juleferien ble booket to måneder i forveien. Fly til Ålesund. Tre netter på hotell med feiring av Andreas' femårsdag hos tante Laila med mormor på besøk. Så leiebil for turen og tilværelsen på Ytre Søre.

Det er forunderlig lite prat om savn. Bestemor har snakket litt med Andreas om at de savner «ho mamma». Andreas kan ikke snakke om at han savner henne uten å ta med Lille My i samme slengen, chihuahuaen vi har vært avlastningshjem for et par ganger. Den har det ikke vært tid til siden.

Utsikt til Sandshamn og besteforeldrenes nabolag.

Andreas viser mest at han savner pappaen sin. Han «vil ikke sove hos bestemor igjen», sier han. Han vil være med «i hytta». Han vil ikke snakkes til fornuft. Han har mange lange logiske rekker med argumenter for, men det går jo greit til slutt. Når han legger seg er det nattakos og hadetkos på en gang. Ikke noe «ses i morra», bortsett fra når vi har andre planer enn å komme tilbake til bestemor og bestefar igjen. Da vil han være med, og det skulle bare mangle.

Far sjøl har hatt «en gammeldags juleferie» til han å være; det betyr luftveisplager fra første til siste skolefridag. Det blir dessverre mye soving, men i denne situasjonen er det med avlastning. Hell i uhell. 

«Endelig er den her»

Mange av dere har lest at Anja ble intervjuet og fotografert av magasinet Aftenposten innsikt. Nå er bladet i handelen.

Anja er en av flere som er intervjuet i hovedoppslaget i septembernummeret av Aftenposten innsikt. 

Under seksjonen «viten» tar magasinet opp «thanatologi», vitenskapen om døden. Overskriften lyder «Oppdrag Dødens rammer.» og gjør beslag på ti av bladets i alt 108 sider.

Blant de intervjuede finner vi foruten den unge dødssyke (Anja, 37) også en eldre dødssyk (88), en thanatolog, lege, prest og sjefssykepleieren ved Hospice Lovisenberg.

Anja ble intervjuet  på forsommeren, og ble forespeilet at saken skulle få plass i julinummeret. Da det ble utsatt, fikk hun i stedet lese en utskrift av oppslaget.

Bladet kom ut i går, onsdag 4. september, og kommer til å være i salg i fire uker. Det er i salg overalt hvor aviser og blader selges.

Jeg gleder meg også til å lese hva som skjuler seg bak forsideoppslagene «Rollebytte: Portugisere til tjeneste i Angola» og «De Grønnes «fete» tyske storesøster» og «Alkoholens dødelige grep på Russland» og ««Motor City» på felgen: Derfor gikk Detroit konkurs».

Forunderlig glede

Det er rart å møte kjente jeg ikke har sett siden Anja levde. De møter meg med en mine som om noen nettopp har dødd.

Ferga går til blå himmel og umeldt sommervarme.

Det er ikke lett å møte noen som sørger, jeg forstår det. Det er også ikke lett å møte noen som er i ferd med å miste en av sine nærmeste til en unevnelig sykdom. Men Anja har ikke nettopp dødd. Det tok mange lange måneder.

Sorgen kom, varte og gikk. De siste få ukene av livet hennes var det ikke sorg igjen. Hun hadde også brukt opp all angst og utrygghet til det å skulle gjennomleve dødsøyeblikket. De siste timene. De siste dagene. All usikkerhet var byttet ut med visshet. Det har også vært stor trygghet for meg.

Jeg har sagt det før, og det er viktig å ha det med seg i det store bildet; Jeg ble tidlig ferdig med sorgen, men ikke for tidlig. Det ble i stedet tid til å legge til rette for dem Anja ville møte og snakke med de siste ukene, dagene, timene. Flere av dem har sikkert oppfattet meg som følelseskald.

Volda i umeldt solskinn.

Men både for meg og Anja fikk sorgen vike for en merkverdig glede, en hun deltok i selv. Hun ønsket meg mest mulig avlastning. Hun ønsket å snakke om tingene vi hadde avtalt, skulle avtale, epostene med hennes siste brev til de to store ungene. Fotoalbumene jeg skulle fullføre. Vi fant stor glede i roen rundt kommentarene på bloggen og Facebook. Jeg leste opp, og ho fortalte hvem de var.

Ho fikk ikke alt som ho ville på slutten. Jeg snakket med de andre om hva barna burde få slippe å være med på, og fikk gehør for det meste. Vi kom fram til opplegg som fungerte. Når Anja fikk vite det, var hun positiv til avgjørelsene. Det var tross alt hun som hadde snakket mest om at nå var tiden inne for at de skulle konsentrere seg om sine liv.

Når jeg møter hennes slektninger og venner på Sunnmøre, og andre steder, og lesere av hennes og min blogg, møter de meg som en enkemann i sorgen. Men sorgen er over. «Hvordan går det?»

Sandshamn i umeldt solskinn.

Jeg må forklare at det går forunderlig bra. Ikke bare bra, det er for meg, men forunderlig, som «for dem». At jeg har fått frihet, frihet til å leve, mens barna har fått tilbake pappaen sin. Etter mange års utilgjengelighet begynner jeg å få kontakt med mine venner igjen. Jeg kan nå omgås hennes venner og slektninger på mine premisser, på barnas. Ikke på kreftens.

Det var ikke bare Anjas ønske om å ta denne reisen. Det er en familietradisjon. Det er en glede. Det er fint å møte folk. Få fortalt at det er tid for glede, tid for å være sammen, tid for å ta vare på slektskap, familie og vennskap også vestafjells. Sorgen gir tapt for minner og bånd. Forunderlig.

Campingbil, campingbil!

Andreas har tatt et stort steg. Han velger ikke sykebil i lekebutikken.

Han har passert fire og et halvt års alder. Han er en glad gutt. Han er veldig flink til å være glad. Også når triste ting skjer. Også når han tenker på ting som er trist. Til og med når han snakker om savn. Han er også veldig flink til å leke.

Da mamma ble syk og måtte på sykehus i jula, fikk Andreas det store Lego Duplo-sykehuset. Også da mamma ble begravet var det på stuebordet i full størrelse.

Han var alltid opptatt av sykebiler i lekebutikken. «Sånn har mamma kjørt,» fortalte han alltid. Han lekte gjerne med politibiler og brannbiler også, men mest sykebiler. Også på besøk på sykehuset.

I dag fant han en stor campingbil vi bare ikke har plass til i bagasjen på turen gjennom halve landet. En hylle bort fant vi mindre biler. Der var det også en campingbil.

«Den kan du kjøpe,» sa pappa, «eller vil du heller ha sykebilen?»
Jeg tok den ned og trykket på lysene så den ga fra seg en akkurat passe svak men naturtro sirenelyd.

«Nei, campingbilen!»
«Helt sikker på at du ikke skal ha sykebilen?»
«Campingbil, campingbil!»
Gutten på bilferie hoppet glad og fornøyd og ville kjøpe den selv.

Jeg ga ham en 200-lapp, han gjorde forretningene sine og kom tilbake med 100, kvitteringen og et glederikt spørsmål om å få bære bilen selv, uten pose, uten å pakke den opp.

Over alt vi gikk viste Andreas fram «Se hva jeg har kjøpt, helt selv» til alle vi traff over disk. Storesøster kalte det bobil, det skulle ho ikke ha gjort. Makan til fornærmet minstebror, det var «campingbil, campingbil!».

Men den største begivenheten for pappa var at vesleguten ikke ville ha sykebilen.

Klisjéen som forsvant

«Vi har henne med oss.» Slike talemåter har alltid vært meningsløse for meg. Nå har det fått innhold.

Det er som å høre Anja. 12-åringen kjefter om bruk av penger på klær. Det er som å ha henne med seg. Nå er dette en mer selektiv utgave av kritikeren. Uansett hvor mye rett jeg har i at minsten har vokst fra alt sommertøyet. Han selv vil ikke ha klær, men gjerne pengebruk.

14-åringen har plutselig begynt med de kreative hobbyene Anja holdt på med. Det er langt til strikketøyet, men det dukker plutselig opp små malerier, dekorasjoner på klesplagg, smykker.

Og fireåringen? Han tar tyngste børa. Når pappa ikke står opp om morran, kjefter han på meg, maser og rugger på meg, trekker av dyna. Han har lært det av mamma.

Men jeg, hva med meg. Jeg er mer enn én person nå. Ofte tenker jeg på hva Anja ville gjort og hvordan, hva hun ville sagt. Kanskje jeg er blitt mer omtenksom, om det er det man blir av å tenke seg om en gang ekstra, men det er ikke det at jeg tenker meg om, jeg tenker oss om.

To hoder tenker bedre enn ett, og jeg har jo henne med meg. Har lært mye av henne, både hva hun er smartere på, og hva jeg selv er best til å vurdere og avgjøre. Jeg har jo også kjent henne gjennom store deler av utdanningen hennes og vært hennes sparringspartner i fagene hennes.

Men på det personlige plan, når jeg snakker med barn og voksne, privat og i offisielle ærend, det er noe nytt. Når det gjelder barn og familie, hennes venner og kjente, er det på en måte som at jeg representerer henne. Det fungerer.

Det er ikke en innholdsløs klisjé. Det har faktisk substans. Det er en ressurs. En glede. Noe mer enn én selv. Man vokser som menneske på en måte som gjør en både mer selvbevisst og mer sosialt bevisst enn før.

«Nå har jeg bare deg, pappa»

Det tok en uke før fireåringen snakket om mamma. Gjett om gutten har fulgt med i timen.

Jeg har hatt mye hjelp med ungene. Den morgenen Anja døde, fikk alle tre hilse på henne. Andreas turte ikke. Det ble med at han strøk henne flyktig på den friske hånda.

Fire og et halvt år, han har ikke det nære forhold til sin mor. Hun har vært syk hele tiden, først bekkenløsning, så kreft. Hun tok seg mest av han i barselåret, men han har hatt noen uhell med skadene hennes, og var skremt og forsiktig.

Andreas var alltid glad da han klarte å sitte inntil mamma og ha det gøy. Han var alltid forsiktig når han skulle kose henne. Oftest var han så reservert at det var trist.

Da mamma døde var barna på vei til farmor. Andreas virket glad og fornøyd. Han spurte ikke etter mamma da han kom hjem. Før begravelsen brøt han isen.

«Jeg savner mamma, jeg.»
Det kom som ut av det blå. Han skulle legge seg, og ville høre på lydbok. Da den var slutt, ville han ikke ligge i senga si. Han ville ligge i pappa sin seng. Han ville att pappa ikke skulle gå.

«Jeg vil prate,» sa han. Så ble det stille en liten stund, før han begynte å snakke om mamma, om savnet, om spørsmålene han hadde satt seg fore.

«Jeg synes det er trist at mamma er syk.»
«Hun er ikke syk lenger. Hun ble så syk at kroppen hennes ikke virker lenger, så nå er hun…»
Jeg trekker på det så lenge at han fyller ut selv.
«Død.»
«Ja.»

«Mamma ligger i ei kiste, ikke sant, som skal graves ned i jorda?»
«Det er bare kroppen hennes. Mamma har ikke bruk for den lenger. Tankene hennes er et annet sted.»
«Ja, i regnbuelandet!»

Han snur seg mot meg, og tar rundt meg med begge sine små armer, forsiktig, for han vet at han er sterk. Sterk og snill. Han gir meg en kos, og sier med trøstende stemme.
«Nå har jeg bare deg, pappa.»

Jeg sier meg ikke umiddelbart enig, og ramser opp søsken og naboer og tanter og onkler og besteforeldre og andre som er glad i han, og som han er glad i. Han sier seg enig med litt betingelser i røsten.

Det er stille en stund igjen.
«Pappa?»
Dette har han fundert på med en svært høyt utviklet sans for logikk, han overfører andres erfaringer analogt til sine egne etter å ha vært med farmor en tur på grava til oldeforeldre Andreas ikke har truffet.

«Får mamma sånn fin sten som vi kan rydde og pynte med blomster?»
«På kirkegården der kista hennes graves ned, mener du?»
«Ja, for det vil jeg, som jeg kan besøke ofte.»

Han er fremdeles fire og et halvt år gammel. Stemmeleiet er stødig, viser en holdning jeg bare kan beskrive som «liketil». Jeg må spørre meg selv om det er hans behov for å snakke om mamma, eller om han føler det er jeg som har behov for at han snakker med meg om henne.

Noe av det samme gjentok seg tre kvelder på rad. Det startet med «Jeg savner mamma, jeg», og sluttet med «Nå har jeg bare deg, pappa».

Til slutt måtte jeg bli streng og be ham sove i sin egen seng. Nå er det prosjekt hverdag som står for tur; å få ungene til å legge seg tidligere på kveldene. Men først skal vi til Vestlandet de siste to ukene før skolestart.

Vi skulle reise på tur

Anja ønsket å reise opp og besøke besteforeldrene og alle de andre på Sunnmøre før hun ble for syk. Nå skal vi ta turen i «hennes fotspor».

Vi skulle kjøpe ny bil, slik at Anja kunne sitte godt og ikke ha det vondt. Slik at det ble god plass til ungene og bagasje. Med lån med kausjonist som vi kunne betale tilbake når hun var borte og livsforsikringene kom. Passe dyr syvseter. VW Caddy.

Mens jeg hadde en på hånden, ble det mye verre med Anja. Hun skrinla plan etter plan, og satt igjen med at hun måtte få treffe bestemor og bestefar på Sunndalsøra. De var blitt så gamle og skrøpelige at de ikke engang kunne komme i bryllupet i fjor.

Men hvordan hadde det vært for dem å møte henne i den tilstanden hun var kommet i? Både jeg og søster hennes hadde uavhengig av hverandre foreslått at søstera kunne besøke dem og hatt med seg iPad-en, så kunne de snakke sammen på FaceTime.

Anja slo seg til tåls med at hun ikke skulle reise noe mer. Fosterbror kom på besøk. En gang kom yngste datter hans sammen med mor si. Før Sankthans kom Anjas mamma og søster. Så ble Anja så syk at de ble værende på ubestemt tid.

Så kom fosterforeldrene i tide til et siste døgn med største jenta si. De var med i timene etter, og kunne knapt få fortalt ettertrykkelig nok hvor velkomne vi var der oppe, ute, vest i havet.

Jeg hadde lenge tenkt på at de kanskje ville være engstelige for å miste kontakten med oss. Derfor foreslo jeg førstkommende julaften. Det passa for søstera også. Da spikra vi det med en gang.

Onsdag før begravelsen ringte en fosterbror som var forhindret med hele sin familie fra å komme i begravelsen. Det ble en lang telefonsamtale, og endte med nok en instendig invitasjon til hjerterom og husrom.

Annethvert år er det Kong Arthur-spelet på Sandsøya. Det er i år, 10. august. Dermed går turen i Anjas rute, først en langhelg i Ålesund, dagstur til Sunndalsøra, hverdager i Volda og til slutt langhelg på Sandsøya.

Vi kjøper ny bil, slik at vi kan kjøre trygt og ikke koke bort. Slik at det blir god plass til ungene og bagasje. Uten lån, vi kan betale nå som livsforsikringene kommer. Forholdsvis rimelig stasjonsvogn. Skoda Oktavia.

Anjas siste time

Anja var ikke redd da hun døde. Hun fikk vondt en stund like før, men alt som skjedde var forståelig. Også for henne. Mest av alt var hennes aller siste time som et eventyr. 

Det er nesten umulig å forklare hvordan det skjedde. Anja snakket så rolig og liketil, som til et barn. Eller som om hun var et barn. Jeg er ikke helt sikker.

Det var ti utsagn, og jeg tenker umiddelbart på Les Sept Dernière Paroles De Notre Rédempteur Sur La Croix, (ikke minst Haydns musikk til påskeaftenmessen i Cadiz 1787, se innfelt video).

Jeg hadde sovet en stund. Anja hadde sovet. Jeg ble vekket fra min skjemmende snorking av noen som ble avbrutt av en ordre fra sengen.

«Jon Arne, kom hit, kom her.»

Det var Anja som ropte med stødig stemme.

«Nå skal jeg dø.»

Alle stusset på denne beskjeden. Likefram og lys i stemmen med klar og tydelig klang. Klokka var fem over tolv.

«Kom hit alle sammen!»

Nå var det ikke lenger noen som nølte. De fleste stod på hennes «friske» side.

«Hvor er Hannah og Simen, hvor er ungene?»

Hun vendte hodet halvveis mot meg, og jeg forklarte at siden de hadde fått en så fin prat med henne om morgenen, var deres egne ting det viktigste for dem nå, slik at de kunne huske mamma som ho var i live.

«Å-ja.»

Det låt fornøyd, og hun stusset ikke mer på det. Ble stille en stund.

«Hold meg da!»

Hun sa det kjærlig og utålmodig på en gang.

«Nå skal jeg dø.»

Hun gjentok det på samme klare, likeframme måten. Det ble igjen stille, og søsteren hennes brøt stillheten med talemåten vi alle hadde for oss; «Så du føler på deg at det er nå det skjer?»

«Hysj-hysj.»

Anja tok en finger på den friske armen opp mot munnen, men nådde ikke helt opp. Hun ble liggende som om hun måtte samle krefter. Jeg husker ikke om ho sa noen av navnene våre før:

«Jeg elsker dere.»

Jeg bøyde meg over henne, kysset pannen hennes og sa «vi elsker deg også, du skal ikke være redd».

«Nå skal jeg til regnbuelandet.»

Hun sukket det, fortsatt like klart. Jeg hvisket noe om at vi ses igjen, at ho måtte ha det fint så lenge.

Etter en stund hogg smerten i som sirkulasjonen trakk seg tilbake fra beina hennes. Hun måtte få ekstra smertestillende og beroligende, men det tok tid. Hun sa vi måtte bevege på bena hennes. 

Jeg og hennes nye bestevenninne, kokka på Hospice Lovisenberg ga henne manuell terapi på begge beina. Det var først da det var klart at hun hadde rett fem over tolv. Det var tydelig å se. Også armene begynte å bære preg av at kroppen bare klarte å forsyne hodet med oksygen.

Anja fikk til slutt sprøytene. De hjalp en liten stund. Så utåndet hun fem over ett. Det var en nær og selsom opplevelse for alle oss som var til stede. Både på godt og vondt — i fortåelsen både på godt, og på godt og vondt av vondt.

Det har gjort godt. Vært til trøst. Hun har hatt det verre før. Og får det aldri vondt igjen. Det var en gang.

Anja Merete Stolsmo 26.07.1975 – 05.07.2013

Anja ble begravet fra Hauketo Prinsdal kirke fredag 12. juli 2013.
85 mennesker var til stede i kirken. 43 ble med på minnesamværet.
Takk for all deltakelse og omtanke, ikke minst på
http://anmest.blogspot.no og https://www.facebook.com/anja.m.stolsmo

Dette er min tale fra begravelsesseremonien i kirken:

Familie, slekt, venner, kjære alle oppmøtte;

Anja er et helt spesielt menneske.

Hennes død var en helt spesiell død.

De siste dagene av livet, da hun ikke lenger orket å fokusere blikket, da hun og jeg hadde snakket ut om alt; Da leste jeg opp kommentarer og meldinger til henne fra bloggen og Facebook, også noen fra mine sosiale medier.

Anja døde så ung.

Hun tilhører en helt annen generasjon enn de som skal komme på sykehus og dø i dag.

Men Hospice Lovisenberg er forberedt på den nye generasjonen døende.

De har bredbånd og trådløst nettverk i begge etasjene.

Første gang Anja kom på Hospice Lovisenberg, det er et og et halvt år siden nå, da kjøpte jeg iPad til henne. Den ble hennes faste følgesvenn. Og skriveverktøy.

Anja prøvde alltid å få ringt familien etter å ha fått vite nytt om sykdommen. Deretter la hun ut nyhetene ut på bloggen. Hun er nå kjent for en kompromissløs ærlighet. Mange godt voksne kaller det nok heller hensynsløst, enda til ubetenksomt – de har andre grenser for privatlivets fred, og er skeptiske til Internett. Men det gjelder nye regler for den nye generasjonen. Sosiale medier er til for å knytte til seg likesinnede og de som kan hjelpe.

Venner og kjente fikk holde seg orientert, og sende hilsener.

Pasienter og pårørende i lignende situasjoner delte av sine erfaringer med oss, og ble verdifulle kontakter.

Fagfolk oppfattet tilbakemeldingene på jobben de gjør som enestående.

Foreninger og kontaktgrupper gjorde seg til kjenne, og har fulgt med.

Stadig mer kommentarer, godord, advarsler, råd, klemmer og hjerter har dukket opp som kommentarer på blogg og Facebook. Også på min Facebook og Twitter.

Vi er ikke alene. Og de er ikke alene.

Anja har påvirket folk fra flere hjørner av landet til å melde seg frivillig til innsats på sine lokale livshjelpsentre.

Anja har inspirert studenter i helsefagene til å velge seg lindrende enhet som spesialisering.

Anja har tatt bladet fra munnen som forklarer hvordan det arter seg når man dør og hva pleiepersonalet gjør.

Tilbakemeldinger vitner om lesere som ikke lenger er redde for å dø.

Jeg vil lese et utvalg av kommentarene fra leserne:

Håper du har fått fred og er uten smerter nå...
Tapre, gode Anja som var så raus med å dele av seg selv,
vi har mye å lære av deg...
Mine tanker går til hennes familie som hun var så utrolig glad i... <3 <3 <3
Klem fra Beth...

Så ventet, men likevel så vondt. Takk for at dere delte reisen.
Jeg sender dere de varmeste tanker. ❤
Hilsen Bente

Kondolerer. Var nabo med Anja på Sandsøya og vi gjekk på skule saman. Har fulgt med på sjukdommen sine herjingar og unner henne fred no.
Torvald

Anja blir tatt godt imot av gode folk som allerede har gått den veien. Gode tanker til dere som er igjen med savnet. Klæm Tone Grete

Så er tiden kommet som vi alle har gruet oss til. Tiden til å si farvel. Vi har grått, ledd og håpet sammen med deg. Mange ganger har jeg tenkt at nå, nå er det slutt.....men du har alltid reist deg igjen. Du har vært sterk, sterkere enn noen andre jeg kjenner […]
Cathrine

Kjære Anja!
Jeg har fulgt deg på bloggen hele veien, ønsket og håpet at du skulle bli frisk. Nå blir det ikke slik. Det er vondt å vite at du må ta farvel med dine kjæreste, men de vil alltid ha med seg det du har gitt dem. Kjærlighet, klokskap, varme, raushet og vilje, alt vi har sett deg dele med oss disse siste årene av livet ditt. Du skal gå den siste veien alene, vi kan bare sende deg alle våre varmeste tanker.

Hege

Ord blir fattige, du har rørt ved noe i meg, veldig. Jeg kan ikke sette meg inn i det engang, men det lille jeg kan forstå av din smerte setter meg ut. Du skriver så flott om noe så forferdelig trist. Du er i tankene mine selv om jeg ikke kjenner deg <3 varme tanker videre.... <3

Camilla

Kjære Anja,

Den styrke du har vist gjennom 3 år er fantastisk, og du har gjort så mye for oss som har fulgt bloggen din - jeg tror du har gjort oss klokere og varmere i møtet med sykdom og syke. Takk, kjære deg. Ønsker at du får leve videre, men unner deg også hvile. Du gjør en fenomenal jobb for deg, dine og oss alle!
Beste hilsen fra Britt

Du er så sterk og modig til det siste. Vi er mange som takker deg for motet, alt du har gitt oss, så mange fine ord, så mye realisme, men også håp. Du er god med orda dine. Kunne vi bare gi deg noe tilbake. Stor klem.
Grete

Her i Bodø skal de starte et Varde-senter som skal hjelpe kreftpasienter og pårørende. Leste i avisen at de også trenger frivillige, og jeg skal melde meg. Anja, du setter spor etter deg på mange måter og hos mange mennesker.

Varme og styrke sendes fra Trine

Du har gjort en stor forskjell i manges liv, med din åpenhet, og din evne til å dele din historie.
Har aldri truffet deg, men jeg vil ta deg med meg videre kjære Anja.
Du er mitt forbilde.
Klem fra Toril

Jeg har lært mye av denne bloggen som jeg håper jeg husker når min tid er inne..

n  -Anonym

Tusen takk for at dere ikke bare deler, men at dere gjør det på en så vakker og verdig måte.