onsdag 31. juli 2013

«Nå har jeg bare deg, pappa»

Det tok en uke før fireåringen snakket om mamma. Gjett om gutten har fulgt med i timen.
Jeg har hatt mye hjelp med ungene. Den morgenen Anja døde, fikk alle tre hilse på henne. Andreas turte ikke. Det ble med at han strøk henne flyktig på den friske hånda.
Fire og et halvt år, han har ikke det nære forhold til sin mor. Hun har vært syk hele tiden, først bekkenløsning, så kreft. Hun tok seg mest av han i barselåret, men han har hatt noen uhell med skadene hennes, og var skremt og forsiktig.
Andreas var alltid glad da han klarte å sitte inntil mamma og ha det gøy. Han var alltid forsiktig når han skulle kose henne. Oftest var han så reservert at det var trist.
Da mamma døde var barna på vei til farmor. Andreas virket glad og fornøyd. Han spurte ikke etter mamma da han kom hjem. Før begravelsen brøt han isen.
«Jeg savner mamma, jeg.»
Det kom som ut av det blå. Han skulle legge seg, og ville høre på lydbok. Da den var slutt, ville han ikke ligge i senga si. Han ville ligge i pappa sin seng. Han ville att pappa ikke skulle gå.
«Jeg vil prate,» sa han. Så ble det stille en liten stund, før han begynte å snakke om mamma, om savnet, om spørsmålene han hadde satt seg fore.
«Jeg synes det er trist at mamma er syk.»
«Hun er ikke syk lenger. Hun ble så syk at kroppen hennes ikke virker lenger, så nå er hun…»
Jeg trekker på det så lenge at han fyller ut selv.
«Død.»
«Ja.»
«Mamma ligger i ei kiste, ikke sant, som skal graves ned i jorda?»
«Det er bare kroppen hennes. Mamma har ikke bruk for den lenger. Tankene hennes er et annet sted.»
«Ja, i regnbuelandet!»
Han snur seg mot meg, og tar rundt meg med begge sine små armer, forsiktig, for han vet at han er sterk. Sterk og snill. Han gir meg en kos, og sier med trøstende stemme.
«Nå har jeg bare deg, pappa.»
Jeg sier meg ikke umiddelbart enig, og ramser opp søsken og naboer og tanter og onkler og besteforeldre og andre som er glad i han, og som han er glad i. Han sier seg enig med litt betingelser i røsten.
Det er stille en stund igjen.
«Pappa?»
Dette har han fundert på med en svært høyt utviklet sans for logikk, han overfører andres erfaringer analogt til sine egne etter å ha vært med farmor en tur på grava til oldeforeldre Andreas ikke har truffet.
«Får mamma sånn fin sten som vi kan rydde og pynte med blomster?»
«På kirkegården der kista hennes graves ned, mener du?»
«Ja, for det vil jeg, som jeg kan besøke ofte.»
Han er fremdeles fire og et halvt år gammel. Stemmeleiet er stødig, viser en holdning jeg bare kan beskrive som «liketil». Jeg må spørre meg selv om det er hans behov for å snakke om mamma, eller om han føler det er jeg som har behov for at han snakker med meg om henne.
Noe av det samme gjentok seg tre kvelder på rad. Det startet med «Jeg savner mamma, jeg», og sluttet med «Nå har jeg bare deg, pappa».
Til slutt måtte jeg bli streng og be ham sove i sin egen seng. Nå er det prosjekt hverdag som står for tur; å få ungene til å legge seg tidligere på kveldene. Men først skal vi til Vestlandet de siste to ukene før skolestart.

mandag 29. juli 2013

Vi skulle reise på tur

Anja ønsket å reise opp og besøke besteforeldrene og alle de andre på Sunnmøre før hun ble for syk. Nå skal vi ta turen i «hennes fotspor».


Vi skulle kjøpe ny bil, slik at Anja kunne sitte godt og ikke ha det vondt. Slik at det ble god plass til ungene og bagasje. Med lån med kausjonist som vi kunne betale tilbake når hun var borte og livsforsikringene kom. Passe dyr syvseter. VW Caddy.
Mens jeg hadde en på hånden, ble det mye verre med Anja. Hun skrinla plan etter plan, og satt igjen med at hun måtte få treffe bestemor og bestefar på Sunndalsøra. De var blitt så gamle og skrøpelige at de ikke engang kunne komme i bryllupet i fjor.
Men hvordan hadde det vært for dem å møte henne i den tilstanden hun var kommet i? Både jeg og søster hennes hadde uavhengig av hverandre foreslått at søstera kunne besøke dem og hatt med seg iPad-en, så kunne de snakke sammen på FaceTime.
Anja slo seg til tåls med at hun ikke skulle reise noe mer. Fosterbror kom på besøk. En gang kom yngste datter hans sammen med mor si. Før Sankthans kom Anjas mamma og søster. Så ble Anja så syk at de ble værende på ubestemt tid.
Så kom fosterforeldrene i tide til et siste døgn med største jenta si. De var med i timene etter, og kunne knapt få fortalt ettertrykkelig nok hvor velkomne vi var der oppe, ute, vest i havet.
Jeg hadde lenge tenkt på at de kanskje ville være engstelige for å miste kontakten med oss. Derfor foreslo jeg førstkommende julaften. Det passa for søstera også. Da spikra vi det med en gang.
Onsdag før begravelsen ringte en fosterbror som var forhindret med hele sin familie fra å komme i begravelsen. Det ble en lang telefonsamtale, og endte med nok en instendig invitasjon til hjerterom og husrom.
Annethvert år er det Kong Arthur-speletSandsøya. Det er i år, 10. august. Dermed går turen i Anjas rute, først en langhelg i Ålesund, dagstur til Sunndalsøra, hverdager i Volda og til slutt langhelg på Sandsøya.
Vi kjøper ny bil, slik at vi kan kjøre trygt og ikke koke bort. Slik at det blir god plass til ungene og bagasje. Uten lån, vi kan betale nå som livsforsikringene kommer. Forholdsvis rimelig stasjonsvogn. Skoda Oktavia.

mandag 15. juli 2013

Anjas siste time

Anja var ikke redd da hun døde. Hun fikk vondt en stund like før, men alt som skjedde var forståelig. Også for henne. Mest av alt var hennes aller siste time som et eventyr. 

Det er nesten umulig å forklare hvordan det skjedde. Anja snakket så rolig og liketil, som til et barn. Eller som om hun var et barn. Jeg er ikke helt sikker.

Det var ti utsagn, og jeg tenker umiddelbart på Les Sept Dernière Paroles De Notre Rédempteur Sur La Croix, (ikke minst Haydns musikk til påskeaftenmessen i Cadiz 1787, se innfelt video).

Jeg hadde sovet en stund. Anja hadde sovet. Jeg ble vekket fra min skjemmende snorking av noen som ble avbrutt av en ordre fra sengen.

«Jon Arne, kom hit, kom her.»
Det var Anja som ropte med stødig stemme.

«Nå skal jeg dø.»
Alle stusset på denne beskjeden. Likefram og lys i stemmen med klar og tydelig klang. Klokka var fem over tolv.

«Kom hit alle sammen!»
Nå var det ikke lenger noen som nølte. De fleste stod på hennes «friske» side.

«Hvor er Hannah og Simen, hvor er ungene?»
Hun vendte hodet halvveis mot meg, og jeg forklarte at siden de hadde fått en så fin prat med henne om morgenen, var deres egne ting det viktigste for dem nå, slik at de kunne huske mamma som ho var i live.

«Å-ja.»
Det låt fornøyd, og hun stusset ikke mer på det. Ble stille en stund.

«Hold meg da!»
Hun sa det kjærlig og utålmodig på en gang.

«Nå skal jeg dø.»
Hun gjentok det på samme klare, likeframme måten. Det ble igjen stille, og søsteren hennes brøt stillheten med talemåten vi alle hadde for oss; «Så du føler på deg at det er nå det skjer?»

«Hysj-hysj.»
Anja tok en finger på den friske armen opp mot munnen, men nådde ikke helt opp. Hun ble liggende som om hun måtte samle krefter. Jeg husker ikke om ho sa noen av navnene våre før:

«Jeg elsker dere.»
Jeg bøyde meg over henne, kysset pannen hennes og sa «vi elsker deg også, du skal ikke være redd».

«Nå skal jeg til regnbuelandet.»
Hun sukket det, fortsatt like klart. Jeg hvisket noe om at vi ses igjen, at ho måtte ha det fint så lenge.

Etter en stund hogg smerten i som sirkulasjonen trakk seg tilbake fra beina hennes. Hun måtte få ekstra smertestillende og beroligende, men det tok tid. Hun sa vi måtte bevege på bena hennes. 

Jeg og hennes nye bestevenninne, kokka på Hospice Lovisenberg ga henne manuell terapi på begge beina. Det var først da det var klart at hun hadde rett fem over tolv. Det var tydelig å se. Også armene begynte å bære preg av at kroppen bare klarte å forsyne hodet med oksygen.

Anja fikk til slutt sprøytene. De hjalp en liten stund. Så utåndet hun fem over ett. Det var en nær og selsom opplevelse for alle oss som var til stede. Både på godt og vondt — i fortåelsen både på godt, og på godt og vondt av vondt.

Det har gjort godt. Vært til trøst. Hun har hatt det verre før. Og får det aldri vondt igjen. Det var en gang.


søndag 14. juli 2013

Anja Merete Stolsmo 26.07.1975 – 05.07.2013


Anja ble begravet fra Hauketo Prinsdal kirke fredag 12. juli 2013.
85 mennesker var til stede i kirken. 43 ble med på minnesamværet.
Takk for all deltakelse og omtanke, ikke minst på
http://anmest.blogspot.no og https://www.facebook.com/anja.m.stolsmo


Dette er min tale fra begravelsesseremonien i kirken:

Familie, slekt, venner, kjære alle oppmøtte;

Anja er et helt spesielt menneske.
Hennes død var en helt spesiell død.
De siste dagene av livet, da hun ikke lenger orket å fokusere blikket, da hun og jeg hadde snakket ut om alt; Da leste jeg opp kommentarer og meldinger til henne fra bloggen og Facebook, også noen fra mine sosiale medier.

Anja døde så ung.
Hun tilhører en helt annen generasjon enn de som skal komme på sykehus og dø i dag.
Men Hospice Lovisenberg er forberedt på den nye generasjonen døende.
De har bredbånd og trådløst nettverk i begge etasjene.
Første gang Anja kom på Hospice Lovisenberg, det er et og et halvt år siden nå, da kjøpte jeg iPad til henne. Den ble hennes faste følgesvenn. Og skriveverktøy.

Anja prøvde alltid å få ringt familien etter å ha fått vite nytt om sykdommen. Deretter la hun ut nyhetene ut på bloggen. Hun er nå kjent for en kompromissløs ærlighet. Mange godt voksne kaller det nok heller hensynsløst, enda til ubetenksomt – de har andre grenser for privatlivets fred, og er skeptiske til Internett. Men det gjelder nye regler for den nye generasjonen. Sosiale medier er til for å knytte til seg likesinnede og de som kan hjelpe.



Venner og kjente fikk holde seg orientert, og sende hilsener.
Pasienter og pårørende i lignende situasjoner delte av sine erfaringer med oss, og ble verdifulle kontakter.
Fagfolk oppfattet tilbakemeldingene på jobben de gjør som enestående.
Foreninger og kontaktgrupper gjorde seg til kjenne, og har fulgt med.
Stadig mer kommentarer, godord, advarsler, råd, klemmer og hjerter har dukket opp som kommentarer på blogg og Facebook. Også på min Facebook og Twitter.

Vi er ikke alene. Og de er ikke alene.
Anja har påvirket folk fra flere hjørner av landet til å melde seg frivillig til innsats på sine lokale livshjelpsentre.
Anja har inspirert studenter i helsefagene til å velge seg lindrende enhet som spesialisering.
Anja har tatt bladet fra munnen som forklarer hvordan det arter seg når man dør og hva pleiepersonalet gjør.
Tilbakemeldinger vitner om lesere som ikke lenger er redde for å dø.

Jeg vil lese et utvalg av kommentarene fra leserne:

Håper du har fått fred og er uten smerter nå...
Tapre, gode Anja som var så raus med å dele av seg selv,
vi har mye å lære av deg...
Mine tanker går til hennes familie som hun var så utrolig glad i... <3 <3 <3
Klem fra Beth...
Så ventet, men likevel så vondt. Takk for at dere delte reisen.
Jeg sender dere de varmeste tanker.

Hilsen Bente

Kondolerer. Var nabo med Anja på Sandsøya og vi gjekk på skule saman. Har fulgt med på sjukdommen sine herjingar og unner henne fred no.
Torvald

Anja blir tatt godt imot av gode folk som allerede har gått den veien. Gode tanker til dere som er igjen med savnet. Klæm Tone Grete

Så er tiden kommet som vi alle har gruet oss til. Tiden til å si farvel. Vi har grått, ledd og håpet sammen med deg. Mange ganger har jeg tenkt at nå, nå er det slutt.....men du har alltid reist deg igjen. Du har vært sterk, sterkere enn noen andre jeg kjenner […]
Cathrine

Kjære Anja!
Jeg har fulgt deg på bloggen hele veien, ønsket og håpet at du skulle bli frisk. Nå blir det ikke slik. Det er vondt å vite at du må ta farvel med dine kjæreste, men de vil alltid ha med seg det du har gitt dem. Kjærlighet, klokskap, varme, raushet og vilje, alt vi har sett deg dele med oss disse siste årene av livet ditt. Du skal gå den siste veien alene, vi kan bare sende deg alle våre varmeste tanker.
Hege

Ord blir fattige, du har rørt ved noe i meg, veldig. Jeg kan ikke sette meg inn i det engang, men det lille jeg kan forstå av din smerte setter meg ut. Du skriver så flott om noe så forferdelig trist. Du er i tankene mine selv om jeg ikke kjenner deg <3 varme tanker videre.... <3
Camilla

Kjære Anja,

Den styrke du har vist gjennom 3 år er fantastisk, og du har gjort så mye for oss som har fulgt bloggen din - jeg tror du har gjort oss klokere og varmere i møtet med sykdom og syke. Takk, kjære deg. Ønsker at du får leve videre, men unner deg også hvile. Du gjør en fenomenal jobb for deg, dine og oss alle!
Beste hilsen fra Britt

Du er så sterk og modig til det siste. Vi er mange som takker deg for motet, alt du har gitt oss, så mange fine ord, så mye realisme, men også håp. Du er god med orda dine. Kunne vi bare gi deg noe tilbake. Stor klem.
Grete

Her i Bodø skal de starte et Varde-senter som skal hjelpe kreftpasienter og pårørende. Leste i avisen at de også trenger frivillige, og jeg skal melde meg. Anja, du setter spor etter deg på mange måter og hos mange mennesker.

Varme og styrke sendes fra Trine

Du har gjort en stor forskjell i manges liv, med din åpenhet, og din evne til å dele din historie.
Har aldri truffet deg, men jeg vil ta deg med meg videre kjære Anja.
Du er mitt forbilde.
Klem fra Toril

Jeg har lært mye av denne bloggen som jeg håper jeg husker når min tid er inne..
n  -Anonym

Tusen takk for at dere ikke bare deler, men at dere gjør det på en så vakker og verdig måte.